22. juni 2020 – – – Å TRO

«Å tro» betyr å sette sin lit til

av David Rui Nielsen

Og han trodde

I 1. mosebok 15:6 finner vi for første gang i Bibelen verbet å tro. Gud forteller Abraham at han skal bli stamfar til et helt folk.

v5 «Og Han førte ham ut og sa: Se mot himmelen og tell stjernene,

hvis du kan telle dem! Og Han sa til ham: Slik skal din ætt bli.

v6 Og han trodde på Herren, og Han regnet det ham til rettferdighet.»

Omlag slik står det i norske bibler: Og han trodde på Herren. Teksten vi leser her ble selvsagt ikke skrevet på norsk, men på hebraisk.

Etter min mening er ikke «og han trodde» den beste måten å gjengi det hebraiske ordet i grunnteksten, we-heʾemin (infinitivsformen, å tro, er haʾamin).

Dette hebraiske ordet har samme rot som, og er dermed i slekt med, det verdensberømte ordet ʾamen, ordet vi avslutter en bønn med. ʾamen kan best oversettes med sannelig.

(Det er ikke usannsynlig at det var dette ordet Jesus brukte når han sa «Sannelig sier jeg dere…». )

Vi kan enkelt se det som er felles for de to ordene haʾamin og ʾamen, nemlig de tre bokstavene (konsonantene) ʾ – m – n, som er rot til begge ordene.

(hebraisk ble i utgangspunktet bare skrevet med konsonanter. ʾ er en konsonant-lyd som lages i strupehodet, bokstaven heter ʾ alef)

Betydningen til roten ʾ – m – n er noe sånt som stø, fast, pålitelig, trofast, o.l.

Som verb ville vi da forvente at den egentlige, bokstavelige betydningen av det hebraiske ordet for å tro ville være noe sånt som å stå støtt, å være pålitelig, å være trofast, eller å stole på, eller noe slikt. Det er ikke helt riktig, men det siste, å stole på, ikke er så langt unna sannheten. Men det er én viktig detalj som har en avgjørende betydning.

Å forårsake

Ordet heʾemin er en form av verbet som uttrykker noe forårsakende.

(At vi her har å gjøre med denne forårsakende formen av verbet ser vi på at ordet begynner med h-, og at det er en «i» der, altså (we-)heʾemin / haʾamin.)

Hva betyr det at formen av verbet er forårsakende? Det betyr at noen får noe til å skje. Hvis vi tar et annet verb, for eksempel å gå, og setter det verbet i den forårsakende formen, så går betydningen fra å gå til å lede eller å føre. (Å føre eller lede noen er jo å få noen til å gå!)

Med vårt verb, haʾamin, går betydningen fra stole på til det forårsakende få seg (selv) til å stole på, altså å sette sin lit til. Det bibelske, hebraiske ordet tilsvarer altså ikke helt det ordet vi har på norsk, det betyr noe litt annet:

Det hebraiske ordet for å tro betyr å sette sin lit til.

Hva er så forskjellen mellom å stole på, eller å lite på, og å sette sin lit til? Forskjellen ser ikke ut til å være særlig stor. Forskjellen er at mens «å lite på» er en tilstand (dvs. at den er statisk), er «å sette sin lit til» dynamisk. Er et verb forårsakende, må det nødvendigvis være dynamisk. Noe annet er en selvmotsigelse. En tilstand er ikke i stand til å forårsake noe som helst, den har ingen drivende kraft i seg.

Statisk vs. dynamisk

Som alt annet i denne verden, kan verb kategoriseres i ulike kategorier. Én måte å kategorisere verb er varighet: «Ballen suste gjennom lufta og traff stuevinduet til fru Jansen med et smell». Susingen tok nok noen sekunder, men da ballen traff vindusglasset, tok ikke dét like lang tid, det tok ikke noen tid i det hele tatt, faktisk, og derfor kom det et smell. Så den ene hendelsen (suste) tok litt tid, den andre (traff) var bare et øyeblikk. Varighet er altså én måte å kategorisere verb på: Har hendelsen varighet over tid (den trenger ikke være lang), eller har den ingen varighet overhodet?

En annen måte å kategorisere verb på, som altså er den måten som er rele-vant her, går på dynamisitet. Er verbet dynamisk eller er det ikke dynamisk? Hvis verbet ikke er dynamisk, er det statisk, dvs. at det er en tilstand.

Vi har altså mot-setningen dynamisk – statisk.

Dynamiske verb er verb som innebærer en forandring, en utvikling, og at noe går gjennom ulike faser, og som innebærer forbruk av energi. Eksempler på det er å jobbe, spise, gå, lese, løfte og kaste. De fleste verb er dynamiske. Eksem-pler på statiske verb, derimot, er ligge, sitte, stå, vite, tro, og selve kroneksem-pelet på statiske verb, å være.

Om man spiser, putter man ting i munnen, tygger, svelger, og så videre. Her ser vi altså et eksempel på at dynamiske verb innebærer at hendelsen går igjennom faser. Det er en utvikling. Ved begynnelsen av måltidet var tallerkenen full og magen tom, ved måltidets slutt er det (forhåpentligvis) omvendt. Med andre ord har det foregått en forandring, en utvikling som innebar ulike faser.

Med statiske verb er det annerledes. Sier vi at trafikken står, så betyr det at trafikken står stille, og at det ikke er noen framgang, ingen energi er nødvendig, man kan slå av motoren i bilen, om så er.

Hvis vi sier at den lille steinen er fin og glatt og lysegrå, så skjer det ingenting. Ingen gjør noe. Statiske verb uttrykker en tilstand. Statiske verb kalles også tilstandsverb. Steinen er liten, den gjør ingenting. Vi kan selvsagt si at den ligger der, men hvis det er det eneste den gjør, så har den det ikke slitsomt.

I dataalderens barndom hendte det at en videofil «frøs» under avspilling. Bildet stoppet opp, og lyden ble bare a-a-a-a-a. Hvis vi tenker oss at telleren i avspilleren, med timer, minutter og sekunder, fortsetter å gå i en slik situasjon, så illustrerer det en statisk situasjon. Alt henger og kommer ikke videre. Det er ingen utvikling, til tross for at tiden går.

Vi kan si at forskjellen mellom dynamiske og statiske verb kan kokes ned til mot-setningen mellom skjer og er. En handling eller hendelse skjer, noen gjør noe. Man kan ikke gjøre en tilstand, man kan bare være i den.

De statiske verbene ligge, sitte, stå og være er litt spesielle på norsk, fordi de har en dynamisk motpart, nemlig legge, sette, stille (opp noe) og bli. Å ligge er altså statisk, en tilstand, mens å legge noe et sted er dynamisk, altså en hendelse. Noe skjer, noen gjør noe. En forandring skjer. Når trafikken står, derimot, så er det mer en tilstand enn en hendelse. Tilstand er stillstand.

En tafatt tro?

Hvis noen sier om noe de har at «den er som den er», så er den antakeligvis ikke så mye å skryte av, og det høres ikke ut som at det er så mye å få gjort med den heller. Den er jo tross alt bare sånn.

Slik ser det ut som at det er det mange som har det med trua si. Jeg har barnetrua, sier noen. Javel. Fint. Hvor har du den hen? I skuffen? I lomma? I et kjede rundt halsen? Det siste er jo ganske lurt, for da har du den jo med deg overalt. Noen mister til og med trua. Er det mulig? Mista den? Hvor hadde du den sist, da?

Etter min mening legger det norske ordet tro grunnlaget for en litt tafatt holdning til trua: «Den er nå sånn som den er.» eller: «Enten så tror man, eller så tror man ikke, det er ikke noe å gjøre med det.» (Dette gjelder antakelig ord for å tro i de fleste språk, ikke bare i norsk)

Ta en tenkt situasjon, som: «Jeg leste en artikkel på nettet i går, av en astrofysiker som skrev at egentlig så trenger ikke vi mennesker Gud for å forklare universets eksistens, og sånt. Og da kjente jeg bare, etterhvert som jeg leste, at trua mi gikk ned fra rundt 78% og til sånn 57%. Og etterpå satt jeg og tenkte litt mer over den sørgelige saken, og da kjente jeg hvordan trua mi skled enda litt lenger ned, ned mot 50%, men i dag har jeg fått det litt på avstand, så nå har den stabilisert seg på rundt 63%. Jeg håper bare ikke at det går nedover igjen med trua mi i morra.»

Denne personen har et slikt tafatt forhold til trua si. Vedkommende er rett og slett en tilskuer til sin egen tro, og følger hjelpeløs med på trostilstanden, varierende etter omstendighetene, som en vinkork på sjøen, som går opp og ned med bølgene. Eller i våre dager, kanskje heller noe plastskrot som ligger og flyter i vannflata og langsomt går i oppløsning, og ender opp som mikroplast i gapet på et sjøuhyre. Hva slags tro er det, egentlig?

En viljessak

Litt lenger oppe skrev jeg at å stole på ikke er så langt fra den egentlige betydningen til det hebraiske ordet. Men å stole på er et statisk verb, eller et tilstandsverb, om du vil. Hvis du sier at du tror, så sier du at du er troende. Du er. Det er en passiv holdning. Vi burde heller se på betydningen til det hebraiske, altså det bibelske ordet, som gjemmer seg bak det norske tilstandsverbet tro i norske bibler. Ikke det statiske, passive tro eller stole på, men det dynamiske, aktivt deltakende sette sin lit til.

Hvis vi ser på ordet tro som statisk, overlater vi trua til omstendighetene. Ser vi på det som dynamisk, er det å tro en aktiv handling som skjer fordi vi bestemmer oss for å ta styringen selv. Jeg tror ikke bare fordi jeg trodde i går og i fjor. Tro skal ikke være den puslete halvbroren til vite.

Jeg tror ikke på, jeg setter min lit til, og det gjør jeg fordi jeg bestemmer meg for å gjøre det. Å tro, i bibelsk forstand, er ikke å være så og så sikker på noe. Det er en viljessak.

For å si det kort: Hvis jeg tror i norsk forstand, betyr det at jeg befinner meg i en tilstand. Tror jeg derimot i hebraisk forstand, så gjør jeg en aktiv handling.

Eller: Det norske ordet tro er i samme kategori som er, det hebraiske ordet haʾamin er i samme kategori som gjør.

Å tro betyr å sette sin lit til

Hebreerne i bibelsk tid må altså ha lagt en litt annen betydning i begrepet tro enn det vi gjør i vår verden. Abraham ikke bare trodde på Gud, han satte sin lit til Ham.

Hvis vi legger denne forståelsen til grunn for ordet tro, vil det være til hjelp for oss i det daglige, og spesielt hvis vi opplever at ting er vanskelig og tungt. Vi må stadig, ja, hver dag, gjøre som Abraham og si: «Jeg setter jeg min lit til Gud.» Vi må tenke på tro, ikke som noe som er eller noe vi har, men som noe vi gjør.

Jeg sitter ikke på sidelinja og betrakter trua mi som en ting som eksisterer nærmest uavhengig av meg selv.

Nei, hvis jeg tror, så er det jeg som handler, det er jeg som setter min lit til Gud.

•••